Tlf: 466 53 671

Nordahl Bruns gate 22, 0165 Oslo, Norway

©2018 by Linn Lykke Skråmestø. Proudly created with Wix.com

Selvoppofrelse og kvelning

September 19, 2018

 

I en artikkel i Morgenbladet der Sissel Gran i en kronikk kommenterer momenter i Nina Lykkes roman ”Nei og atter nei”, skriver hun at kvinner som har gitt og gjort alt i sine familier får sjokk når de utsettes for utroskap og/eller blir forlatt.

 

” Det er nesten ubegripelig for dem å bli konfrontert med det faktum at selvoppofrelse ikke nødvendigvis gir uttelling. Grenseløs tjenesteyting blir sjelden belønnet. I stedet blir man en selvfølgelighet i andres liv, en man ikke behøver å ta hensyn til eller takke for noe som helst”.

(Gran Sissel. ”En takk til skjønnlitteraturen”. Morgenbladet. Nr. 20/26 mai-1 juni 2017).

 

Når jeg leste dette vekket det nysgjerrigheten i meg på mange områder. Hva innebærer det å være selvoppofrende? Ofrer den som er selvoppofrende hele selvet? Hva får de igjen? Og hva gjør det med de som det blir ”ofret” til?

 

Mitt umiddelbare inntrykk, er at når vi snakker om at noen er selvoppofrende, så er det vanligvis kvinner vi snakker om. Et selvoppofrende kvinneideale er ikke et ideale vi hører mye om eller som vi får inntrykk av at har høy verdi i dagens samfunn. Allikevel, når jeg tenker meg om – er dette et ideale som har lagt som et verdimessig bakgrunnsteppe gjennom hele min oppvekst på 1970 tallet. Og -  jeg gjenkjenner også dette selvoppofrende ”genet” i mange kvinner rundt meg i dag.

 

Begrepet ”selvoppofrelse” sier noe om at et menneske frivillig gir alt til den andre uten tanke på seg selv og egne behov. Den andre betyr mest og den andres behov veier tyngst i vektskålen. Begrepet sier noe om at den selvoppofrende er et slags offer, og det verken ønsker eller tror vi at vi selv er. Jeg tror derfor ikke noen ville brukt dette begrepet for å beskrive seg selv.

 

Jeg mener at selv om de selvoppofrende ikke har tanke for egne behov, så får de allikevel noe igjen. Deres uselviskhet gjør at de ubetinget blir sett på som gode mennesker. Og et godt menneske blir respektert og sett opp til. De vil altså både få en god følelse av å kjenne seg som et godt menneske, samt en god følelse av å bli betraktet av andre som et godt menneske. Så når tipper det over til at det ikke lenger kjennes godt ut å være selvoppofrende? Når skifter følelsen? Er det når de ikke får takknemlighet, respekt og anerkjennelse fra den andre? Ja, for en forventer vel noe i gjengjeld, - om enn ubevisst? Og har tid noe å si her? Hvor lenge kan en holde på å ofre uavhengig av om en får noe igjen eller ikke?

 

Mottakere av ”offeret” kan føle seg elsket, takknemlig, respektert, anerkjent og verdifull. Men det er mulig disse positive følelsene kun er tilstede når den selvoppofrende blir anerkjent. Så når den selvoppofrende tas som en selvfølge og nærmest blir som et objekt, vil kanskje disse følelsene ikke være tilstede lenger. Kanskje mottakere da kan føle seg fanget og ufri av all godheten som presses på, og kjenne på irritasjon over den selvoppofrende som forventer seg takknemlighet? Kanskje kjærligheten over tid i denne mottakerrollen kan gli over i irritasjon, likegyldighet og ende med aversjon?

 

Å være en selvfølgelighet i andres liv, som Sissel Gran skriver, høres grusomt ut. Samtidig høres det forferdelig ut å omtrent kveles av den andres selvoppofrende godhet. Ingen av oss vil velge noen av rollene av egen fri vilje. Men livet kan allikevel bringe oss inn i de rollene. Vi kan gli inn i de og over tid fyller vi de, samtidig som vi ikke helt aner hvordan det i det hele tatt ble slik.

 

For å våkne opp og se mønstrene, må det ofte noe dramatisk til. Vi må ristes ut av det vante, ut av rollene. Først da kan vi se hvem vi har blitt, og finne ut hvem vi vil være. Først da kan vi ta valget på nytt – ja velge å bli oss selv på nytt.

 

 

Please reload

Our Recent Posts

September 19, 2018

Please reload

Archive

Please reload

Tags

Please reload