Tlf: 466 53 671

Nordahl Bruns gate 22, 0165 Oslo, Norway

©2018 by Linn Lykke Skråmestø. Proudly created with Wix.com

Stay calm, this is not happening

Jeg hørte på radioen en mann fortelle om sitt liv; Han var nærmere 80 år og hadde hatt mange flotte år sammen med sin kone. Hun hadde for noen måneder siden blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft og var nå nesten lammet i hele kroppen, trengte hjelp til all stell og var innlagt på sykehjem. Mannen sa at ja - hun hadde vært syk, men nå var hun på bedringens vei, og snart skulle de begynne på en ny og spennende reise i livet. Han tegnet et drømmebilde av at de skulle flytte sydover, den flotte leiligheten de skulle bo i, alle vennene de skulle besøke og nydelige naturopplevelser de hadde i vente. Datteren sa at realiteten var at moren raskt kom til å bli verre, og at hun ikke ville ha lang tid igjen. Hun sa at faren alltid hadde tenkt positivt, og at det nå måtte være en form for overlevelsesmekanisme for han i alt det vonde.

 

Stoikerne mener at det det gode liv består av et liv som er fri for følelser, bekymringer og alle unødvendige behov. Dette får vi best til ved å konsentrere oss om her og nå, da det er alt vi har kontroll over. Denne mannen er på en måte en stoiker, han beholder roen og har kontroll. Men hva betyr det egentlig å ha kontroll? Hvorfor er det så viktig for han? Hva er han så redd for? Når han ikke bearbeider sin sorg underveis, vil det ende med en total krise den dagen konen dør? Når han og konen ikke står sammen i dette vanskelige i sannhet og ærlighet, mister de muligheten til å komme hverandre enda nærmere samt det å kunne være en trøst for hverandre? Vil det at han ikke greier å se sannheten i øynene påføre konen en ekstra smerte og ensomhet? Eller er det rett for de begge å drømme seg bort fra smertene i denne siste stunden de har sammen?

 

Dette fikk meg til å tenke på en scene fra filmen ”Eric the Viking”. Det er en film fra 1989, en Britisk komedie-fantasy film skrevet og regissert av Terry Jones.  I scenen jeg tenker på har vikingene kommet til øyen Hy-Brasil der de finner bare glade, vennlige og positive mennesker. Et uhell fører til at et jordskjelv utløses og øyen begynner raskt å synke under vann. Og selv om den positive Kong Arthur står til knærne i vann og bygningene raser rundt han sier han til folket; ”Stay calm. This is not happening. All is fine”.  Det ender med at han og hele hans folk drukner for de nekter å se realiteten i øynene. Kong Arthur kan også minne om en stoiker; han bevarer roen og lar seg ikke overvelde av noen følelser. Han må her takle en akutt livstruende hendelse både for han selv, hans folk og sitt land. Hvis det ikke var mulig å redde noen, vil da hans type tenkning bringe med seg det beste for alle med tanke på at folk verken fikk vonde følelser eller ble redde? Eller kan det være slik at om det overhodet var mulig å redde bare et menneske, ville hans handlemåte fremstå uetisk?

 

Fra barndommen av er jeg opplært til å tenke positivt, men jeg undrer meg nå over når går egentlig det å tenke positivt over, fra å være nettopp positivt, til å være noe selvfornektende, negativt og ødeleggende i våre liv? Jeg mener at denne formen for positivitet det er snakk om her kan bli som et mørkt slør som tildekker realitetene. I eksemplene her kan jeg se at dette sløret kan være behagelig for både ”mannen” og ”Kong Arthur” på den måten at de ikke kjenner på vonde følelser som for eksempel frykt, sinne og frustrasjon. Men hvorfor hige sånn etter det behagelige? Hvorfor ikke heller hige etter sannhet? Hvorfor ikke prøve å ta imot de ubehagelige følelsene og se hva de vil si oss?

Jeg har slått opp med barndommens positivisme og stoisismen - og slår heller et slag for at alle følelsene er viktige i våre liv. De kan sees på som våre forsvarsmekanismer, ja som sjelens immunsystem.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Please reload

Our Recent Posts

September 19, 2018

Please reload

Archive

Please reload

Tags

Please reload