Tlf: 466 53 671

Nordahl Bruns gate 22, 0165 Oslo, Norway

©2018 by Linn Lykke Skråmestø. Proudly created with Wix.com

Glede og lekenhet

Jeg fant i dag i bokhyllen min Arne Næss` bok ”Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi”. Arne Næss erklærte seg her for å være en ”spinozist”, og i det lå det at hans eget helhetssyn var i pakt med Spinozas. Det er mye jeg beundrer hos Arne Næss, men kanskje i særstilling står den lekenheten som jeg synes kom mer og mer frem hos han ettersom han ble eldre. Jeg tenker for eksempel på hans spesielle forhold til tøygrisen hans, Timotei. Og hans fargerike strikkegensere som han stadig hadde på seg mens han prøvde å bokse mot alle de som ville stille opp. Jeg vil se om det kan være Spinoza som har lært han noe unikt om glede og lekenhet.

Ifølge Spinoza er det to hovedtyper av glede. Hilaritas er en glede som fyller hele meg (kropp og sjel), mens når en opplever titillatio er bare deler av en selv berørt. Det er ikke bra med for mye av titillatio da den kan sperre veien for opplevelser av en dypere form for glede, og medføre at vi ikke oppnår hilaritas. Hvis en for eksempel er overflatisk forelsket kan det være en glede som opptar oss døgnet rundt, og kan føre til at vi ikke kan ta inn andre gleder. I slike tilfeller er det ikke hilaritas vi føler, men titillatio. Noen typer kjærlighet kan ved deres ensidighet stenge for en mer dypfølt kjærlighet. Kjærligheten til Gud er en slik dypfølt kjærlighet som fyller hele sjelen. Når vi opplever hilaritas er vi som en Buddha-statue som vagt smiler og gir uttrykk for fulkommen ro.

For Spinoza er det å være glad en prosess, og å være glad er å gledes over å være i verden slik den til enhver tid spontant oppleves. Gleden vil kunne bringe oss nærmere perfectio (oversatt som fullbårenhet), med det menes at gleden gjør oss mer til et hele, gir oss større handlekraft, gjør oss mer i stand til å gjennomføre det vi egentlig vil. Å være hilitaris-glede er ikke vanlig, vår vanlige gled fyler oss bare delvis.

Det motsatte av glede kaller Sionoza for tristitia. Når den følelsen fyller hele sjelen har det betegnelsen melancholia. Tristitia har egenverdi kun på den måten at hvis en opplever lidelse så kan personen endre seg i positiv retning. Den ubehagelige følelsen av å ikke få til det vi ønsker hører til tristhet. For å unngå denne følelsen ville Spinoza sagt at vi må kjenne oss selv bedre og bli flinkere. Næss filosoferer i denne anledning med å trekke frem forholdet mellom spill og lek. I et spill som for eksempel fotball eller tennis hvor dyktighet er viktig og det svært kritikkverdig å bryte reglene, er gleden ved spillet blandet sammen med andre følelser som irritasjon, sinne og lignende. I lek derimot, hvor det er et mindre komplisert regelsystem og mindre behov for å være flink, er det mye mer moro og glede. Leken kan rett og slett føre oss nær hilaritas.

Vi alle vet at livet i seg selv ikke er noen lek og at det i våres liv er mye alvor. Dette står ikke i motsetning til at vi har en menneskenatur som er lekende og som bør utvikles uansett alder. Jeg har stor tro på at lekenhet som Næss sier, bringer oss nærmere hilaritas. Spinoza sier at vi og verden ikke kan skilles fra hverandre, så gladere mennesker vil gi en gladere verden. Og så kan vi filosofere videre om hva dette i neste omgang vil føre til, kanskje mer frihet og kjærlighet og mindre krig og lidelse? Et JA til mer lekenhet kan i disse betraktningene uansett ikke bli helt feil.

 

 

 

Please reload

Our Recent Posts

September 19, 2018

Please reload

Archive

Please reload

Tags

Please reload